Gjennom en ode og frysende natt soker to elskende sammen.
Storre blir flammen nar natten er bitterlig stor og forlatt.
Slik soker hjerte mot Norges hjerte, slike flammer i kulden
og stormen en brann: her er der to gjennom lyst eller smerte
- vi og vart land!
Norge i vare hjerter!
Lev, o fedreland der!
Der skal du duve i omhet some blesten i sommerboen!
Der skal du bruse i stolthet som arrete traer mot sjoenga som
en hymne om livet fra varden til siste skaer!
Stigerne gar i gruben dypt i den sorte dag; som
spokelseskrokus brenner i berget de glassbla lamper.
Men sjofolk vadrer mot hjemmet nikker farvel til en damper
som bar, blant palmer og isberg; dem og det norske flagg!
Et under hender;
de blonde netter.
Fugleberg sover
i midnattssolen
Et lys son drommer
i klippens skrenter,
til bratt det brister
i tusen vinger!
La Norge fylle var hjerte!
Horer du landets sang?
Lytt til en liten tone,
det er din egen klang!
