Vann som renn bær uro i sæ, det e farlig å vær elv Fossedur e sjeldne tona, mollstemt står kvert stryk og skjelv Går du stor og stri aleina tar de fra dæ krafta di Bryt dæ ned og steng dæ inne så du aldri meir blir fri
Men utførr byen som æ bor i går ei elv så vidt det e Mjukt og stille finn ho veien, derfor får ho gå i fred Dem som true og forderve sikla etter større fangst Men ho bær på store tanka som ho tenke uten angst
J a, den lille elva leve pynta leiet sitt med siv Gir sæ sjøl te heile havet og finn mening med sitt liv Havet føre elvan sammen, det gir håp og det gir tru Havet kan dem aldri kue, elvan kan dem aldri snu Havet kan dem aldri kue ...
