Jeg fløy høyt, fløy heftig, hett.
Sjel og sinn i opprør, likevel var livet lett.
Jeg skrev dikt og brukte ord jeg hadde ledd av før
Og min sang lo, jeg stod sammen med deg.
Og du lærte meg betydningen av måneskinn.
Og hvisket varmt til meg, at bare jeg var gutten din
Og din lykke var så rik, livet var så nytt.
Og din sang lo, du stod sammen med meg.
Du og jeg, det roet seg, ble trygt og godt.
Alt var riktig, rett, og vi var enige i stort og smått.
Det vi ga, ble det vi tok og fikk.
Og vår sang lo, vi stod sammen med oss
Men verden vår ble mindre, mindre enn vi regna med.
Og visst hadde vi hverandre, men du hadde ikke nok med det.
Du sa du ville stå alene for å bli deg selv.
Og vår sang skrek, ble blek midt mellom oss.
Frihet uten fred, jeg følte det da du forsvant.
Og jeg hatet deg mest, fordi du ikke snakka sant
Da du sa du ville være vill og fri.
For din sang lo, du stod sammen med ham.
Og min sang gråt. . .
