Hvor hen du går i li og i fjell, en vinterdag, en sommerkveld blant fjord og fossevell.
Fra eng og mo med furutrær, fra havets bryn med fiskevær og til de hvite skjær.
Møter du landet i trefarget drakt, svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien rammer stripen av blåklokker inn.
Mot den rødmalte stuen ved veien, det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvitt som det hvite er sneen, og det røde har kveldssolen fått,
Og det blå ga sin farge til breen, Det er Norge i rødt, hvitt og blått!
En vårdag i en solskinnstund på benken i Studenterlund der sitter han og hun
To unge nyutsprungne russ, to ganske nylig tente bluss i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag, som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvitt som det hvite er kjolen og så rødt som det rø' hennes kinn.
Hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne, og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet, står vår ungdom i rødt, hvitt og blått!
De kjempet både hun og han! Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land.
Mot himlen stiger flagg ved flagg som tusen gledesbål i dag, for alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott, et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som en regnbuens tegn under skyen, skal det evig i fremtiden stå.
Se, det glitrer på ny over byen, i det røde og hvite og blå.
La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!
