Jeg kjenner deg, måne,
som står ved ditt speil
bak den fjerneste blåne
og filer ringfingernegl
med ditt ansikt vendt bort
fra de talløse menn,
som du hildret med morild
du slukket igjen.
Jeg kjenner deg, måne
som står ved ditt speil.
Selv din glans må du låne,
og brev med kjærlighetssegl
har du åpnet og brutt,
men forløser hver natt
bare kulde, og står der
bestandig forlatt.
